Harry Potter, Brødrene Løvehjerte og Xena

Jeg gleder meg grønn til neste og siste HP-bok. Virkelig fryder meg. Om han overlever eller ikke er nesten irrelevant, for serien tar jo slutt uansett, og det er det som er tristest. Dessuten mistenker jeg jeg at dersom han dør, så er det på en liv etter døden-måte som ikke betyr for alltid. Brødrene Løvehjerte dør i vår verden og havner i Nangijala.. så dør de der, men da skal de visstnok videre til Nangilima, hvor det er enda bedre og de møter gamle venner igjen.

I Star Wars blir Darth Wader med på party som spøkelse sammen med Yoda og Obi van Kenobi når seieren er sikret, så en avskjed er ikke en avskjed der heller. Det triste med døden er nemlig avskjeden, synes jeg. Det at man aldri skal treffes igjen… at man alltid kommer til å lengte. Nei, da liker jeg det bedre når det går som med Gabrielle etter at Xena dør i siste episode; hun står og henger over båtrekka, og ved siden av står Xena, riktig nok litt blek og gjennomsiktig som spøkelse, men hun er der, og det vil hun alltid være.

Hvis Harry Potter dør kommer han og Dumbledore til å hjelpe til fra det hinsidige, det er jeg sikker på. Eller han står opp igjen, eller kommer tilbake fra en annen dimensjon. Det er jo Buffy-løsningen, men visstnok er det ganske traumatisk, og Buffy brukte nesten en hel sesong på å hente seg inn igjen etter å ha vært død litt.

Jeg tror ikke Harry Potter forsvinner. Bokserien er kanskje ferdig, og kanskje passer det å avslutte nå, men han kommer til å være levende for mange generasjoner framover. Dead or alive.

Diktet som lever sitt eget liv

Omtrent en gang i året dukker et dikt jeg har skrevet opp til overflaten i en eller annen sammenheng utenfor min kontroll, og jeg fyller meg med intens glede og stolthet. Det er ikke så mye som skal til, men jeg føler meg litt forfattersk hver gang det skjer. Noe jeg har skrevet lever, det er en utrolig kul følelse.

Som så mange andre har jeg pc’en full av egenproduserte tekster, og for mange år siden gikk jeg en refusjonsrunde med en del forlag. I dag rødmer jeg over mye av det jeg da stolt som en hanefrøken sendte inn, men noe av det er ganske kult også. Jeg liker rim og barnsligheter, og mine “idoler” er Andre Bjerke og Shel Silverstein (kom innom kontoret, så skal jeg gulpe opp “Farao på ferie” by-heart fremdeles)

Anyway, dette handler om min eneste suksess, et lite dikt som heter “Gi”. Jeg sendte det inn til en konkurranse arrangert av Braathen Safe og Gyldendal, for de skulle trykke “morgendikt” med illustrasjoner som passasjerer skulle få til kaffen. Mitt var ett av femten (tror jeg) dikt som vant, og i tillegg ble det trykket i Aftenposten i forbindelse med en reportasje om konkurransen. Premien var flybilletter, og 15 minutes fame blant venner og kjente. Så ble det stille, og diktet ble kun lest av de som kom innom kontoret mitt og så den forstørra utgaven jeg fikk av Gyldendal/Braatens etter presentasjonen.

Så, et år etter fikk jeg en telefon fra en fyr på en flyplass, som nettopp hadde lest diktet i lufta, og ville snakke om det. Hurra, min egen stalker! Så ble det stille igjen, inntil en kollega som er med i en diktsirkel på epost hadde fått tilsendt et dikt med mitt navn på. Hurra, det ble lest! Deretter har det dukket opp et par ganger til, omtrent med et års mellomrom; blant annet hørte jeg fra noen bekjente at det var brukt på en legekongress.

Jeg googler diktet mitt av og til, og det lever litt på nettet også, om enn forandret for å passe til den som har postet det. Det er greit, det lever!

Her er originalen

Gi natten et kyss
og dagen en klem
Gi gråten en sjanse
og latteren et hjem
Gi angsten et ansikt
og gleden et speil
Gi kjæresten rett
når du vet hun tar feil

- Lev vel