Snøglade dachser og terrier med kuldedepresjon

Det er ikke mange cm med snø som skal til for at de to kortbente herlighetene mine går helt amok i ren snøfryd. Det hoppes og sprettes og ploges rundt i enden av båndet i ellevill glede. Morsomst er det når det har kommet masse snø, og Bram kan slippes løs i hagen på Svartskog. Han fyker som en plog gjenom snøen, og kun halen synes i perioder, før han plutselig kommer flyvende opp av snøen for å orientere seg. Snart skal jeg prøve å få gått en skitur med dachsene også, Bram elsker det, og trekker som en polarhund. Det dummeste jeg vet er folk som sier at de liker dachser, men kan ikke ha en fordi de vil ha en hund som kan være med på jogge- og skiturer. Prøv å slit ut en dachs, særlig en av jaktlinjer, så får du se at det definitivt ikke er benlengden det kommer an på!

Terrier’n derimot, som bodde sine to første leveår i Tasmania, down under, synes norsk vinter er en forferdelighet, og vet ikke hvilken fot hun skal halte på når det ligger kaldt hvitt på bakken. Flere ganger i vinter har jeg måtte bære henne hjem fra den korteste tisseturen fordi hun bare står og skjelver og ser ynkelig ut. Stakar