Omtrent en gang i året dukker et dikt jeg har skrevet opp til overflaten i en eller annen sammenheng utenfor min kontroll, og jeg fyller meg med intens glede og stolthet. Det er ikke så mye som skal til, men jeg føler meg litt forfattersk hver gang det skjer. Noe jeg har skrevet lever, det er en utrolig kul følelse.
Som så mange andre har jeg pc’en full av egenproduserte tekster, og for mange år siden gikk jeg en refusjonsrunde med en del forlag. I dag rødmer jeg over mye av det jeg da stolt som en hanefrøken sendte inn, men noe av det er ganske kult også. Jeg liker rim og barnsligheter, og mine “idoler” er Andre Bjerke og Shel Silverstein (kom innom kontoret, så skal jeg gulpe opp “Farao på ferie” by-heart fremdeles)
Anyway, dette handler om min eneste suksess, et lite dikt som heter “Gi”. Jeg sendte det inn til en konkurranse arrangert av Braathen Safe og Gyldendal, for de skulle trykke “morgendikt” med illustrasjoner som passasjerer skulle få til kaffen. Mitt var ett av femten (tror jeg) dikt som vant, og i tillegg ble det trykket i Aftenposten i forbindelse med en reportasje om konkurransen. Premien var flybilletter, og 15 minutes fame blant venner og kjente. Så ble det stille, og diktet ble kun lest av de som kom innom kontoret mitt og så den forstørra utgaven jeg fikk av Gyldendal/Braatens etter presentasjonen.
Så, et år etter fikk jeg en telefon fra en fyr på en flyplass, som nettopp hadde lest diktet i lufta, og ville snakke om det. Hurra, min egen stalker! Så ble det stille igjen, inntil en kollega som er med i en diktsirkel på epost hadde fått tilsendt et dikt med mitt navn på. Hurra, det ble lest! Deretter har det dukket opp et par ganger til, omtrent med et års mellomrom; blant annet hørte jeg fra noen bekjente at det var brukt på en legekongress.
Jeg googler diktet mitt av og til, og det lever litt på nettet også, om enn forandret for å passe til den som har postet det. Det er greit, det lever!
Her er originalen
Gi natten et kyss
og dagen en klem
Gi gråten en sjanse
og latteren et hjem
Gi angsten et ansikt
og gleden et speil
Gi kjæresten rett
når du vet hun tar feil
- Lev vel
februar 6, 2007 at 7:26 am
Og jeg har et som jeg lurer på om jeg skal legge ut i mon blogg som er skrevet av deg, så kanskje det begynner et eget liv også?!
Velkommen til WP
februar 6, 2007 at 10:12 am
hoi.. hvilket dikt er det?
februar 6, 2007 at 1:27 pm
Et du sendte med på epost for noen år siden om det å møte barndomsvenninner langs veiene
Husker du det?
februar 6, 2007 at 2:24 pm
ja, det ja. Det har faktisk gått gjennom noen redigeringsrunder i etter tid
februar 8, 2007 at 9:16 pm
hmmm, jeg liker det som der er. må bare finne utskriften igjen…
februar 13, 2007 at 12:08 pm
[...] Diktet som lever sitt eget liv [...]
februar 13, 2007 at 12:42 pm
[...] jeg er nominert! En pingback pinget inn med info om at sonitus.org har nominert “Diktet som lever sitt eget liv” til ukas post i forrige uke. Hurra, hurra, det var gøy! Så stem på meg, stem på meg, for [...]