Tagget!

Jeg hadde egentlig tenkt til å la bloggen avgå ved døden, det ble aldri helt schwung over zebra-bloggen min, men what do you know, jeg ble tagget…

 Olava vil vite om bøkene mine, og den sjansen kan jeg ikke la gå fra meg!

1) Hvor mange bøker eier du?
Ca 35 hyllemeter.. Det er riktignok hustandens felles beholdning

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?
“Vi, de druknede” Helt fantasktisk! Og så kjøpte jeg nok en Bienes hemmelige liv for å gi bort!

3) Hvilken bok var den siste du leste?
“Det svakeste ledd“, helt grei.

4) Nevn fem bøker som har betydd mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.
Bare fem? Bøker jeg blir glad i leser jeg titt og ofte. Ringenes herre har jeg lest med jevne mellomrom siden jeg var fjortis. Gamle barnebøker tar jeg gjerne fram og leser på nytt, det skaper god stemning og sjelefred. Ellers gjenleste jeg nok mer før, men noen har gjort inntrykk og er lest flere ganger. Slakterhus 5,  The sun also rises og Forvandlingen er noen. Og The Beach, den er kul i ferier

5) Oppfordre andre til fylle ut dette i sin blogg
Jeg tagger herved BloodyMary og Pulverheksa på forfatterbloggen.no, samt Mia med Mias Landliv

Dårlig usability

Av en eller annen grunn så holder jeg fremdeles på ABC startsiden som startside. Men noen ganger blir jeg intenst grinete, og det er når jeg vil finne veien inn i Startsidens eget magasin, og jeg finner for pokker ikke fram. Alle linkene går ut i verden, og det er jo det jeg forsåvidt bruker mest, jeg pløyer gjennom avisene når jeg kommer på jobb, bruker kartsøk, de store søkemotorene er lett tilgjengelig og i det hele tatt synes jeg den er grei i mangel av noe bedre.

Men Startsiden har også et magasin, og der leste jeg en artikkel om filmer som kommer rett på dvd for litt siden, og nå vil jeg finne den artikkelen for det var det jeg hadde tenkt til å blogge om. Filmer som kommer rett på dvd, altså. Men jeg kommer meg rett og slett ikke inn forbi portalsiden akkurat nå, fordi alt sender meg ut i verden. Tidligere har jeg løst det ved å klikke på en annen sak som jeg vet hører til magasinet, som absurdgalleriet, men akkurat nå finner jeg ingen innganger. Pøkk.

Hvis noen i startsiden leser dette, hadde det vært fint om de la inn url’en til den aktuelle artikkelen. Jeg må bare si at når man har et sånt magasin som faktisk er ganske kult, så er det fryktelig dumt å ikke vise det fram.

Nå skal jeg lete litt mer, og så kommer bloggen om dvdfilmer senere.. stay tuned!

Oi, jeg er nominert!

En pingback pinget inn med info om at sonitus.org har nominert “Diktet som lever sitt eget liv” til ukas post i forrige uke. Hurra, hurra, det var gøy! Så stem på meg, stem på meg, for jeg har allerede takketalen klar i hodet

Usability

Usability er en stor del av faget og området jeg jobber med som webdesigner. Norsk språkråd har anbefalt at brukskvalitet er det norske ordet som skal brukes, men jeg er ikke helt happy med det. Når folk spør hva jeg driver med, har jeg f.eks. lyst til å si mer enn at jeg er web-designer, i renn yrkesforfengelighet, og da synes jeg at design og brukskvalitet høres litt døllt ut. Design og usability, derimot, klinger liksom litt bedre.

Ulempen med å si at man er web-designer er at alle har en hjemmeside de skulle ha lagd, eller i hvert fall freshet opp, og jeg blir litt lei av å høflig avvise alle tilbud på det området.

Anyway, jeg er jo i utgangspunktet ganske relaxed i forhold til å bruke engelske ord og uttrykk i språket, noe man sikkert fort ser hvis man leser litt i bloggen her, og tror jeg holder på usability litt til.

Les mer om usability på wikipedia, eller ta en titt på Netlife Researchs fantastiske Bad Usability Calendar 2007!

Snøglade dachser og terrier med kuldedepresjon

Det er ikke mange cm med snø som skal til for at de to kortbente herlighetene mine går helt amok i ren snøfryd. Det hoppes og sprettes og ploges rundt i enden av båndet i ellevill glede. Morsomst er det når det har kommet masse snø, og Bram kan slippes løs i hagen på Svartskog. Han fyker som en plog gjenom snøen, og kun halen synes i perioder, før han plutselig kommer flyvende opp av snøen for å orientere seg. Snart skal jeg prøve å få gått en skitur med dachsene også, Bram elsker det, og trekker som en polarhund. Det dummeste jeg vet er folk som sier at de liker dachser, men kan ikke ha en fordi de vil ha en hund som kan være med på jogge- og skiturer. Prøv å slit ut en dachs, særlig en av jaktlinjer, så får du se at det definitivt ikke er benlengden det kommer an på!

Terrier’n derimot, som bodde sine to første leveår i Tasmania, down under, synes norsk vinter er en forferdelighet, og vet ikke hvilken fot hun skal halte på når det ligger kaldt hvitt på bakken. Flere ganger i vinter har jeg måtte bære henne hjem fra den korteste tisseturen fordi hun bare står og skjelver og ser ynkelig ut. Stakar

Harry Potter, Brødrene Løvehjerte og Xena

Jeg gleder meg grønn til neste og siste HP-bok. Virkelig fryder meg. Om han overlever eller ikke er nesten irrelevant, for serien tar jo slutt uansett, og det er det som er tristest. Dessuten mistenker jeg jeg at dersom han dør, så er det på en liv etter døden-måte som ikke betyr for alltid. Brødrene Løvehjerte dør i vår verden og havner i Nangijala.. så dør de der, men da skal de visstnok videre til Nangilima, hvor det er enda bedre og de møter gamle venner igjen.

I Star Wars blir Darth Wader med på party som spøkelse sammen med Yoda og Obi van Kenobi når seieren er sikret, så en avskjed er ikke en avskjed der heller. Det triste med døden er nemlig avskjeden, synes jeg. Det at man aldri skal treffes igjen… at man alltid kommer til å lengte. Nei, da liker jeg det bedre når det går som med Gabrielle etter at Xena dør i siste episode; hun står og henger over båtrekka, og ved siden av står Xena, riktig nok litt blek og gjennomsiktig som spøkelse, men hun er der, og det vil hun alltid være.

Hvis Harry Potter dør kommer han og Dumbledore til å hjelpe til fra det hinsidige, det er jeg sikker på. Eller han står opp igjen, eller kommer tilbake fra en annen dimensjon. Det er jo Buffy-løsningen, men visstnok er det ganske traumatisk, og Buffy brukte nesten en hel sesong på å hente seg inn igjen etter å ha vært død litt.

Jeg tror ikke Harry Potter forsvinner. Bokserien er kanskje ferdig, og kanskje passer det å avslutte nå, men han kommer til å være levende for mange generasjoner framover. Dead or alive.

Diktet som lever sitt eget liv

Omtrent en gang i året dukker et dikt jeg har skrevet opp til overflaten i en eller annen sammenheng utenfor min kontroll, og jeg fyller meg med intens glede og stolthet. Det er ikke så mye som skal til, men jeg føler meg litt forfattersk hver gang det skjer. Noe jeg har skrevet lever, det er en utrolig kul følelse.

Som så mange andre har jeg pc’en full av egenproduserte tekster, og for mange år siden gikk jeg en refusjonsrunde med en del forlag. I dag rødmer jeg over mye av det jeg da stolt som en hanefrøken sendte inn, men noe av det er ganske kult også. Jeg liker rim og barnsligheter, og mine “idoler” er Andre Bjerke og Shel Silverstein (kom innom kontoret, så skal jeg gulpe opp “Farao på ferie” by-heart fremdeles)

Anyway, dette handler om min eneste suksess, et lite dikt som heter “Gi”. Jeg sendte det inn til en konkurranse arrangert av Braathen Safe og Gyldendal, for de skulle trykke “morgendikt” med illustrasjoner som passasjerer skulle få til kaffen. Mitt var ett av femten (tror jeg) dikt som vant, og i tillegg ble det trykket i Aftenposten i forbindelse med en reportasje om konkurransen. Premien var flybilletter, og 15 minutes fame blant venner og kjente. Så ble det stille, og diktet ble kun lest av de som kom innom kontoret mitt og så den forstørra utgaven jeg fikk av Gyldendal/Braatens etter presentasjonen.

Så, et år etter fikk jeg en telefon fra en fyr på en flyplass, som nettopp hadde lest diktet i lufta, og ville snakke om det. Hurra, min egen stalker! Så ble det stille igjen, inntil en kollega som er med i en diktsirkel på epost hadde fått tilsendt et dikt med mitt navn på. Hurra, det ble lest! Deretter har det dukket opp et par ganger til, omtrent med et års mellomrom; blant annet hørte jeg fra noen bekjente at det var brukt på en legekongress.

Jeg googler diktet mitt av og til, og det lever litt på nettet også, om enn forandret for å passe til den som har postet det. Det er greit, det lever!

Her er originalen

Gi natten et kyss
og dagen en klem
Gi gråten en sjanse
og latteren et hjem
Gi angsten et ansikt
og gleden et speil
Gi kjæresten rett
når du vet hun tar feil

- Lev vel

Da Julie mistet stemmen

Jeg elsker musicals. Virkelig elsker dem. Jeg fryder meg over lettsugne sanger, kule dansenummer og ikke alltid de tykkeste storylinenen. Selv om f.eks. Cats har opptil flere lag hvis man begynner å analysere. Men det gjør jeg jo ikke, jeg bare skrur opp lyden og gauler med på “Skimbleshanks the railwaycat”, gråter en skvett til “Memories”, og valser rundt på stuegulvet som en annen bakgårdskatt.

Men størst av alle er Julie. Julie som synger så fjellene dirrer, barn blir snille og alle rundt blir myke i blikket. Oi, oi, oi, er det ikke deilig? I fjor var jeg og kjæresten på bilferie og kjørte litt rundt i alpene, og da spilte vi “Sound of music” på full guffe -og sang, selvsagt…  High on a hill was a lonley goatherd, lelodilelodilehoho…

Stemmen til Julie spenner ikke lenger over 5 oktaver som før, etter en operasjon av stemmebåndet for noen år siden. Jeg er glad jeg ikke er den legen som oppsummere sin karriere med at “det gikk stort sett bra, bortsett fra at jeg ødela stemmen til Julie Andrews..”

Nå spiller Julie “Bestemor Dronning” i fjollete amerikanske komedier, men jeg elsker henne fremdeles. Og min drøm er at de setter opp Singalong-versjonen av Sound of Music på Oslo-kinoene igjen! Lelodilelodilehohooo..